I kjølvannet av lav inflasjon globalt og behov for å stimulere den økonomiske aktiviteten verden over har rentenivået kommet på et nivå som nærmest gjør tradisjonell god banksparing ulønnsomt for de med høye innskuddsmidler.  Trekker man inflasjon og skatt fra renteutbetalingene, ja så skrumper sparemidlene sikkert som banken.

Så hva skal man da gjøre hvis man planlegger for en god alderdom eller andre prosjekter litt frem i tid?

Vi som jobber med verdipapirer i det daglige og har gjort det i mange år liker å tro vi vet svaret. Og trolig gjør vi det også. Det finnes mange gode muligheter til å kunne oppnå en positiv realavkastning som over tid øker sparemidlene. Både for de med betydelige finansielle midler og den «vanlige kvinnen og mannen» i gata.

Det er ikke bare meglere og investeringsrådgivere som anbefaler mange alternativer til banksparing. I finansteorien levnes liten tvil om at aksjer eller aksjefond over tid slår alle andre sparealternativer. Medaljens bakside når det gjelder aksjer er at man trenger tid og gode nerver. Et annet alternativ som har vunnet popularitet de senere år er obligasjoner (for de bemidlede) og rentefond (for Ola og Kari).

Obligasjoner er egentlig ikke annet enn at en investor låner en bedrift, det være seg en bank, supplyrederi, flyselskap eller andre industrielle aktører penger. Låntager forplikter seg å betale en løpende rente og innfri hele lånet ved forfall. Har man mye penger kan man sette sammen en egen portefølje, i samarbeid med megler eller en aktiv forvalter/investeringsrådgiver.  For eksempel kan man investere direkte i en Norwegian-obligasjon som vil gi en løpende avkastning på rundt 6,22 prosent.

For vanlige lønnsmottagere er alternativet med rentefond å foretrekke. Slike renteinvesteringer gir over tid en løpende avkastning som ligger en god del over beste bankrente slik at man faktisk oppnår en positiv avkastning, også når inflasjon og skatt er trukket fra.

Er det ikke bare å sette i gang å investere?  Før man går til det skritt er det greit å vurdere risikoen med investeringene i rentemarkedet. Selskapene som låner penger kan være sårbare for endringer i markedsforholdene som gjør at de oppnår lavere inntjening og evnen til gjeldsbetjening avtar. I verste fall kan selskaper havne i skifteretten og investor sitter igjen med langt mindre enn opprinnelig investert.