Et russisk puslespill: Hvor er Russland på vei etter 15 år med Putin?

På nyttårsaften er det 15 år siden Vladimir Vladimirovitsj Putin (62) ble president for første gang. Han er russernes lengst sittende statsleder siden Leonid Bresjnev sa takk for seg i 1982. Putin kom til makta under alles radar i 1999. Nå er han på alle russeres lepper, t-skjorter og mobiletui.

Hva har skjedd med Russland under Putin i disse 15 årene?

Bygger Putin et Sovjetunionen 2.0 med stormaktsambisjoner? Er han bare skipper på en fredelig, men gigantisk, ultrakapitalistisk skute som manøvrerer etter beste evne i et krevende, globalt farvann? Eller er han landsfaderen som holder sin hånd over Den russiske føderasjonens nesten 144 millioner innbyggere?

Bli med i jakten på et svar. La oss legge et puslespill! Men først noen faktabrikker.

HOVEDPERSONEN: Vladimir Vladimirovitsj Putin. Foto: Eduard Korniyenko/Reuters/NTB Scanpix

Jeltsin og Putin

Russland er tettere knyttet til resten av verden enn noen gang. Spesielt økonomisk. Cowboyøkonomien som oppsto i 90-årene, da Jeltsin og Russland forsøkte å legge om til markedsøkonomi over natten, er erstattet av en global markedsøkonomi. Russland har blitt et kapitalistisk samfunn. En russisk middelklasse har vokst fram. Oljeprisen løftet Putin fram til stadig nye politiske høyder på begynnelsen av 2000-tallet. Samtidig har han gjennom en rekke lovforslag sikret seg selv og staten stadig større makt og innflytelse.

LES OGSÅ:    Derfor heier russerne på Putin

Men hvordan startet det?

– Det var en demonstrasjon av politisk manipulasjon uten sidestykke, sier seniorforsker Arild Moe ved Fridtjof Nansens Institutt til Nord24.

Jeltsin pekte ut Putin som sin etterfølger. Putin var statsminister under Tsjetsjenia-krigen i 1999 og gikk i spissen for russisk maktutøvelse i egen interessesfære. På nyttårsaften samme år ble Putin konstituert som president. Den mest åpenbare motkandidaten ved presidentvalget som skulle finne sted i mars 2000, Jevgenij Primakov (med Moskvas borgermester Jurij Luzjkov som statsministerkandidat), var allerede blåst av banen etter en storstilt mediakampanje. Primakov stilte aldri til valg.

Teppet ble trukket til side for Putin.

– Trekvart år før var ikke hans navn allment kjent, sier Moe.

Redaktør Thomas Nilsen i Barents Observer var på den tiden aktiv i Bellona og kjente Russland fra utallige turer dit.

– Jeg husker godt sjokket fra en av de første dagene av august 1999 da Dagsnytt meldte at Boris hadde utnevnt "Putte" til statsminister, sier Thomas Nilsen, redaktør i Barents Observer.

Nilsen forbandt Putin med FSB, etterkommeren av KGB.

– Jeg kjente "Putte" fra tiden som FSB-boss, da vi hadde Nikitin-rettsaken gående i St. Petersburg. Heldigvis vant vi Nikitin-saken. Det ble full frifinnelse på alle tiltalepunkter om spionasje i byretten i St. Petersburg 29. desember 1999. To dager senere ble gutten utnevnt til president. Snakk om timing. Ingen "Nikitin-rettsak" kunne ha blitt vunnet i dag, mener Nilsen.

I 1999 var han fullstendig ukjent for de fleste. I 2014 er Putin blant verdens mest omtalte mennesker.

ETTERFØLGEREN: Boris Jeltsin (t.v.) pekte ut Vladimir Putin som sin etterfølger. Slik ble det også. Foto: ITAR-Tass/NTB Scanpix

Krim-gåten

Sola skinner gjennom bladverket på de store eiketrærne på Lysaker vest for Oslo. På terrassen ved Fridtjof Nansens Institutt har Arild Moe og Lars Rowe akkurat oppsummert Vladimir Putins 15 første år ved makta i Kreml. Det er seinsommer i Norge og Russland har tatt noen skritt i en retning selv garvede Russlands-forskere ikke hadde spådd for bare kort tid siden. Annekteringen av Krim i mars i år kom som et sjokk.

NANSENINSTITUTTET: Seniorforsker Lars Rowe (t.v.) og nestleder Arild Moe ved Fridtjof Nansens institutt i Oslo er begge Russlands-kjennere. Foto: Rune S. Alexandersen

– Det at de faktisk «svisj» skrev dem (Krim) rett inn i grunnloven sin, og skrudde det fast uten mulighet til å ta det ut igjen, det var en handling som var helt uventet, sier Arild Moe.

Med annekteringen økte folketallet i Russland til 146 millioner samtidig som gammel "urett" ble gjort om på. Med russiske øyne.

– De aller fleste russere skjønner jo ingenting av dette med brudd på internasjonale regler og disse tingene. De ser jo bare det emosjonelle og historisk urimelige i at Krim ble ukrainsk. De ser jo ikke dette som noen politisk «big deal». Dette er opprettelse av gammel urett. Det er det som er det russiske perspektivet her, forklarer Moe.

– Det er i hvert fall ingen som internt har mannet seg opp og sagt at dette kommer til å bli et stort problem for Russland, legger han til.

– Tvert imot. Det har vært stående applaus hele veien, supplerer Lars Rowe.

Den sterke mann

Russisk historie er full av myter og tradisjoner. En av de mest seiglivede er myten om den sterke mannen, landsfaderen. Han som holder sin beskyttende hånd over folket. Russisk språk er bygget opp rundt å legge skjebnen sin i andres hender. Været og sykdom er bare to av mange eksempler på ting som kommer til en, og som man ikke har kontroll på. Fatalismen er en viktig del av russisk kultur.

Skjebnen var beseglet. Putin var mannen som skulle ordne opp.

Putin startet sin første presidentperiode i 2000 med å samle sentrale oligarker til en alvorsprat. Oligarkene var de nyrike russerne som hadde plyndret landets naturressurser gjennom finurlige oppkjøp av statlige selskap. De ble rike på privatiseringskuponger som ble delt ut til samtlige russere etter Sovjetunionens fall. Målet var at hver russer skulle få ta del i privatiseringen. I stedet havnet eierskapet på få hender. Ingen skjønte hva de skulle med en papirlapp. Da var noen dollar i hånda, en vennetjeneste eller en konkret ting mer verdt i bytte.

Det nykapitalistiske Russland fungerte ikke. Rubelkrisen og krakket i 1998 var ferskt i minne. Jeltsin hadde balansert sin makt på vennetjenester og gitt bort landet til oligarkene. Russland trengte en ny kurs.

– Den oligarkiseringen som hadde blitt så tydelig mot slutten av 1990-årene, ga inntrykk av at makten i veldig stor grad var overført til en liten gruppe av industrieiere og rikmenn. En fyr som Boris Berezovskij, som opprinnelig støttet Putin, la aldri skjul på sin makt og innflytelse. Han spradet rundt og var ekstremt provoserende, sier Moe.

Putin ga dem klar beskjed om at de skulle holde seg unna politikken. Prosessen med å ta makten tilbake til staten var i full gang.

Oljeprisbølgen

– Hvordan ble endringene i Russland tolket i resten av verden?

– Det var mange som tolket dette i et positivt lys tidlig, sier Arild Moe.

Han trekker fram Yukos-saken i 2003 som et vendepunkt etter "anti terror"-romansen mellom USA og Russland. Staten tok kontrollen i Yukos og sendte Mikhail Khodorkovskij i fengsel.

– Da begynte amerikanerne for alvor å tvile, sier han.

Samtidig økte både oljeproduksjonen og oljeprisen i Russland. Putin surfet på en oljestyrt medgangsbølge. Og tok æren.

– Selv om noen ble veldig rike, har disse oljeinntektene spredt seg utover i økonomien også, forklarer Moe.

– Det økonomiske handlingsrommet ble ganske stort. Det gjorde at reform på en måte ikke ble så presserende. Alle var fornøyde og myndighetene tok æren for dette, oppsummerer Moe.

Dermed kunne Putin surfe inn til ny valgseier i 2004. Det på tross av internasjonal kritikk av Putins handlinger i blant annet Kursk-forliset i 2000, Yukos-saken og gisselaksjonen i Dubrovka-teateret i 2002.

– Det var mer kontroll. Det var mindre kaos, oppsummerer Moe.

– Hans politiske posisjon hadde bred støtte i befolkningen, slår kollega Lars Rowe fast.

Også i utlandet hadde man tro på Putin.

– I vestlige land og medier, og blant oss forskere generelt, var han på det tidspunktet (2004) oppfattet som en mann som kunne gjøre noe bra for Russland, sier Rowe.

– Ja, det var flere presidentkandidater, men to av dem var helt uspiselige. Da sto Putin igjen som den eneste som var akseptabel, sier Moe.

Reformer for statlig makt

DUKKEMESTEREN: Vladimir Putin og Kreml sørget for å fjerne det politiske satireprogrammet Kukli ("Dukkene") fra tv-skjermen i 2002. Putin rakk imidlertid å få sin egen dukke i det populære tv-programmet. Foto: Wikipedia

Etter at Putin ble gjenvalgt som president i 2004, så man konturene av et styrt demokrati.

– Det hadde attributtene til et demokratisk system, men det var styrt og manipulert, sier Arild Moe.

Forskere fra blant annet Fridtjof Nansens Institutt skrev i etterkant artikler om tendenser til diktatur. Stikkord var sentralisering av makta, knebling av opposisjonelle og patriotisme.

I de to første presidentperiodene sørget Putin og hans krets for å tvinge gjennom flere lovforslag som ga staten mer makt. Styringen av den politiske diskursen var også et av de mest synlige trekkene etter at Putin tok over.

– Det skjedde på to nivå. Kontroll av massemedia og ulike reformer av valgsystemet, som hadde som samlet effekt at muligheten for uavhengige stemmer til å nå fram, ble redusert, sier Arild Moe.

Fjernsynet var det første Putin tok for seg.

– Rett etter at Putin ble president begynte kvelningen av media, ved at den ene nasjonale fjernsynskanalen som hadde et litt kritisk og liberalt syn, NTV, ble overtatt av Gazprom media. De presset også ut de litt mer selvstendige programlederne som hadde hatt gode programmer, sier Moe, og nevner blant annet det politiske satireprogrammet Kukli ("dukkene") som noe av det første som forsvant.

– I løpet av veldig kort tid var fjernsynet blitt helt tamt.

Endringene i både massemedia og valgsystemene har gjort den politiske debatten i Russland fraværende på mange områder.

– Resultatet har blitt at parlamentet har blitt veldig tamt. Muligheten for uavhengige kandidater til å komme inn er blitt veldig liten, oppsummerer Moe.

Her er noen av lovendringene Putin har stått for.

• Putin fikk makt til å avskjedige guvernører og statlige embedsmenn på eget initiativ (2000).
• Putin ga seg selv og sin familie, samt kommende og tidligere presidenter i Den russiske føderasjonen, juridisk immunitet. Han kunne ikke lenger stilles for retten i Russland (2001).
• Det ble forbudt å gjennomføre folkeavstemninger i det siste året før nytt presidentvalg (2002).
• Massemediene fikk ikke kommentere presidentvalgkampen (2002).
• En ny lov om ekstremisme ble innført. Det ga presidenten makt til å suspendere politiske partier og offentlige eller religiøse foreninger som forfektet ekstremistiske budskap (2002).
• Valglovene ble endret, slik at politiske partier måtte samle inn minst to millioner underskrifter for å kunne stille til valg i Statsdumaen (2003).
• Av de mer kuriøse lovendringene, sørget han også for å bytte ut den russiske nasjonalsangen med en ny tekst basert på melodien til den sovjetiske nasjonalsangen (2000).
• De frie guvernørvalgene ble avskaffet i september 2004.
• Nye valglover ble innført i 2005. De krevde at kandidatene som stilte til valg i nasjonalforsamlingen, Dumaen, måtte tilhøre et parti som var godkjent og hadde minst sju prosent av stemmene. Det fjernet det rettslige grunnlaget til omlag halvparten av Dumaens medlemmer, som stilte til valg for et ikke godkjent parti.
• I desember samme år ble det forbudt for nasjonalforsamlingen å iverksette granskning av presidentens aktiviteter. Han strammet grepet om mediene. Putin var nærmest blitt uangripelig i sin andre presidentperiode.

I 2007 ble han kåret til årets person av Time Magazine, som skrev at Putin var på høyden og at det russiske folk hadde byttet bort sin frihet for økt sikkerhet.

Medvedjev og tandemsykkelen

Før 2008-valget erklærte president Putin at statsminister Medvedjev var hans etterfølger. Og slik gikk det. Selv trakk Putin seg tilbake i rollen som statsminister og dukkemester. I ettertid er det klart at Putin i stor grad styrte landet gjennom Medvedjev som i et avansert dukketeater.

– Medvedjev kom jo med en rekke – i våre øyne – positive uttalelser i løpet av sin presidentperiode, sier Arild Moe.

– Var det bare et spill for galleriet?

– Nei, jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror at Medvedjev har et mer liberalt samfunnssyn enn Putin, men han var ikke villig til å ofre noe for det, sier Arild Moe.

– Det ble etter hvert en konsensus om at Putin var den reelle lederen, og at Medvedjev var en slags nikkedukke med veldig begrenset makt og med liten tyngde.

Medvedjev var halmstrået som andre land klamret seg til, i håp om at Russland skulle ligne mer på dem.

Men Russland ligner mest på seg selv.

Høsten 2011 ble det åpenbare offisielt bekreftet. President Medvedjev trådte til side og erklærte at han ikke ville stille til presidentvalget i 2012. Putin kunne gjeninnta tronen. Og denne gangen hadde de på forhånd sørget for å endre valglovgivningen slik at presidentperiodene varer i seks år og ikke fire år som tidligere.

Dermed var det duket for 12 nye år med Putin.

– Medvedjev sa at "Dette har vi bestemt for lenge siden". Da sier du jo at alt bare har vært et spill, ikke sant. Fram til da var det enda noen som trodde at det kunne bli et reelt oppgjør om presidentembetet, sier Moe.

De siste illusjonene brast.

Opprøret

PROTESTER: I desember 2011 var det protester over hele Russland mot valgfusk. Her fra Arkhangelsk 10. desember. Foto: Rune S. Alexandersen

Arkhangelsk, 10. desember 2011. På et hvitt dekke av rimfrost står hundrevis av kampklare mennesker ved Lenin-statuen i krysset mellom Troitskij prospekt og Voskresenskaja. Demonstrasjonen kan starte. De vender ryggen til guvernørbygningen og setter kursen ned trehusgata Tsjumbarova i Arkhangelsk. Målet er fagforeningsplassen ikke langt fra elvebredden litt lenger sør.

Slagordene er uvante. Folk roper «Putin er en tyv», «Russland uten Putin» og «Det er intet valg uten valg(muligheter)» mens de marsjerer gatelangs. Bakerst går politiet og sørger for at folkemengden ikke skader noen. Det er et fredelig opprør, men noe er på gang. Det samme gjentar seg i byer over hele Russland. Protester, slagord og folkemøter på torget. Kommunister, nasjonalister og liberale går side om side. Alle er de enige om én ting: Vladimir Putin må ikke bli gjenvalgt en tredje gang som president. I Moskva møter omtrent 100.000 opp.

Enkelte medier trekker paralleller til den arabiske våren. Vakler regimet?

– Man trodde jo at dette ville kunne sette i gang mekanismer internt. Det er klart at for Putin var nok dette et veldig sjokk. Men så fikk du presidentvalget igjen, der Putin seiret rimelig klart, sier Arild Moe.

– Jeg har alltid tenkt på det som muligheten som var der. Den var liten, men den var der. Men de mistet «steamen», konstaterer kollega Lars Rowe. Han sikter til opposisjonen, som aldri klarte å samle seg om noen troverdig motkandidat.

– Det var jo da de hadde sjansen, før han kom i presidentstolen igjen. For da var jo grunnloven endret. Og nå har han jo et kvelertak på nasjonen, sier Rowe.

– Det var et opprør som skyldtes åpenbart valgfusk (under Duma-valget, journ. anm.). Men det var ingen ledelse av det opprøret. Det er Putins fortjeneste. Dette går tilbake til det med det politiske systemet og valgordningen som hindrer at det vokser fram alternative ledere, sier Moe.

Advokaten og bloggeren Aleksej Navalnyj har vært opposisjonens sterkeste kandidat de siste årene. Han har også vært Putins fremste skyteskive.

– Etterpå har programmet vært å kompromittere ham med anklager om korrupsjon. Det var det som var strategien etter opptøyene, sier Arild Moe.

– Medvedjev var til og med litt imøtekommende og snakket om reformer. Man var litt presset og ga litt. Men så tok Putin tilbake makten. Motangrepet var selektivt. Det handlet om å gå etter ledere med anklager, arrestasjoner og konfiskeringer. Det var ikke et massenedslag, men såpass at man tok bort embryoet av ledelse. Det tok mye av luften ut av opprøret, uten at man laget de store massearrestasjonene.

Presset Putin?

Moskva. Høsten 2014. Et steinkast unna ringvei 2 og Bolsjoja Sadovaja ulitsa i Moskva snakker utenriksreporter Aleksandr Braterskij i Gazeta.ru seg varm om alt fra ytringsfrihet, homofiles rettigheter, Sotsji-OL, Afghanistan-krigen mellom Sovjet og USA, presidentvalget om fire år, og ikke minst Vladimir Putins barndom.

– Det blir sagt om Putin at hvis man presser ham opp i et hjørne, så reagerer han på en måte som han ellers ikke ville ha gjort. Da han var barn ble han presset opp i et hjørne og fratatt skolebøkene sine. Han endte opp med å angripe mobberne. Det samme ser vi i Ukraina. Jeg tror ikke han hadde en plan etter annekteringen av Krim. Men han føler seg presset til å komme med svar på europeiske sanksjoner, analyserer Braterskij.

Han sitter ved enden av et langt bord og holder et lynkurs i russisk ytringsfrihet og demokrati for norske journalister på besøk.

Braterskij jobber i en nettavis som er den femte største i Russland, med om lag 15 millioner ukentlige lesere. De rundt 150 ansatte prøver å balansere stoffet om Ukraina og andre tema med journalistikk som skiller seg fra den propagandaen Braterskij mener man får gjennom de statlige russiske tv-kanalene. Den jevne russer får informasjon om samfunnet fra tv. Og Kreml holder en klam hånd over tv-kanalene.

– Jeg ville heller ha vært en mannlig gigolo enn å ta en jobb i et sensurert medium, sier Braterskij.

Kastet ut av sjokoladefabrikken

DOZJD: Den uavhengige TV-kanalen Dozjd er tatt av kabelnettet og tvunget til å flytte ut av disse lokalene i en nedlagt sjokoladefabrikk i hjertet av Moskva. Foto: Rune S. Alexandersen

Et av de frie unntakene har vært tv-kanalen Dozjd ("Regn"). Her er brorparten av de ansatte mellom 20 og 30 år, lokalene er malt rosa og profilen er klart anti-autoritær. Det har straffet seg.

I februar i år ble de tatt av lufta på det vanlige kabelnettverket. Nå sender utelukkende på Internett. Grunnen til den strenge reaksjonen: De stilte et provoserende spørsmål om Leningrad-blokaden under 2. verdenskrig. Den store fedrelandskrigen, som den heter i Russland.

«Hadde det vært bedre å overlate St. Petersburg til nazistene og dermed spart noen av de 900.000 livene som gikk tapt i blokaden?» var spørsmålet de stilte seerne. Det satte sinnene i kok i en nasjon som mistet titalls millioner mennesker under krigen, og som fortsatt deler ut et hav av blomster til krigsveteraner hver 9. mai. En nasjon hvor de nasjonalistiske strengene har begynt å gi skremmende lyder fra seg. Lyder som selv Vladimir Putin ikke klarer å kontrollere.

200 ansatte forsvant, tv-lisensen forsvant og nå blir tv-kanalen Dozjd også kastet ut av lokalene de leier i en gammel sjokoladefabrikk i hjertet av Moskva.

Ut i verden med Sputnik

Mens Dozjd tar mål av seg å avsløre maktmisbruk og tar de svakes parti mot staten, er statskanalen GTRK Rossia motstykket. Da Dozjd avslørte at russere hadde blitt hemmelig begravet etter å ha dødd på slagmarken øst i Ukraina, kalte journalist Dmitrij Kiseljov de ansatte i den unge kanalen for «kåte nekrofile».

POPULÆR: Journalist og programleder Dmitrij Kiselov i hovedkvarteret til statskanalen i Moskva. Foto: Rune S. Alexandersen

Iført oransje bukser, oransje joggesko og grønn genser uten ermer, forklarer én av Russlands mest kjente journalister Nord24 hvordan det kan ha seg at Putin ifølge offisielle målinger har skyhøy oppslutning (88 prosent i oktober):

– Han er ærlig, rettferdig og sier ting som det er. Det samme kan du ikke si om Obama, sier Kiseljov, og møter blikkene til Nord24 og flere andre norske journalister på besøk i de moderne lokalene til statskanalen nordøst i Moskva.

Kiseljov er et av Russlands mest kjente tv-fjes med eget talkshow på søndager. Han styrer også Rossija Segodnja (Russia Today), Russlands statlige nyhetsbyrå.

Han er også sentral i Russlands nye internasjonale informasjonsgigant: Sputnik.

Ria Novosti er lagt ned. Budsjettene er tredoblet og ambisjonene store. Statlig russisk nyhetsformidling er strømlinjeformet og tilpasset et moderne publikum. Målet er klart:

Sputnik skal rette opp vestlige mediers feilaktige framstilling av Russland og verden for øvrig. Byrået skal fungere som et alternativ til Vestens «aggressive propaganda», som de hevder er styrt fra USA, skriver NTB.

– Vi vil si det som andre land tier om. Verden er lei av at ett land ser seg selv som eksepsjonelt, sa Kiseljov om Sputnik etter at Nord24 var på besøk.

For noen dager siden hadde de for eksempel en nyhet om at Putin sier Russlands militærpolitikk er defensiv tross NATOs opprustning.

Rett før jul sørget de også for å kringkaste Putins årlige pressekonferanse, hvor nesten 1.300 journalister fra hele verden deltok.

Den russiske bjørnen

Pessimistene tror oljeprisfallet, rubelkrisen og det dårlige forholdet til USA og EU kan gi Putin trøbbel når en del vanlige russere oppdager at prisene på varer går opp, deres egne lønninger blir mindre verdt og gigantiske investeringsbehov ikke blir fulgt opp.

Putin selv er optimist. Krisen varer i maks to år, sa han på den årlige pressekonferansen, som Nord24 fulgte via Sputnik..

LES OGSÅ:   undefined

Han snakket seg varm og dro en historie om den russiske bjørnen for å forklare Russlands maktpolitikk internasjonalt. Den sier mye om russernes syn på sin egen rolle i verden.

– La oss snakke om bjørnen som vokter den endeløse skogen, taigaen. Kanskje bør bjørnen bare slappe av, dele honningen sin med andre, ikke jakte ville dyr og være fornøyd med det. Kanskje vil de la bjørnen være i fred, da? Men, nei, de vil ikke la bjørnen være i fred. De vil legge bjørnen i lenker. Hvis vi tar ut bjørnens tenner og klør, vil ikke bjørnen være i stand til å gjøre noe som helst. Det vi gjør nå er å forsvare vår suverenitet og frihet. 25 prosent av problemene vi opplevere i dag kommer fra sanksjonene. Men hvis vi vil forbedre oss, må vi være aktive. Vi kan ikke la bjørnen sitte igjen uten tenner og klør, sa Putin.

Putin 3.0

Om bjørnen sov og smattet på all den nye honningen under Jeltsin, har Putin sørget for at bjørnen nok en gang har kvesset klørne. Militær opprustning er en logisk konsekvens av det sammenbruddet som skjedde etter Sovjetunionens fall. Men Putin har også begynt å male fiendebilder.

Tendensen har vært der i mange år, men Arild Moe mener det skjedde en merkbar endring etter at Putin tok fatt på sin tredje presidentperiode i 2012.

– Det har vært en merkbar endring i retorikken med veldig mye anti-vestlig og mange ganske hatske utspill mot amerikanere, sier Arild Moe.

Et fredelig OL i Sotsji i februar 2014 ble avløst av opprør i Kiev, annekteringen av Krim og den politiske krisen i Ukraina. Det førte til en propagandakrig mellom USA og Russland, der Putin kom seirende ut på hjemmebane. Den russiske fortellingen er at vestlige imperialister igjen prøver å ta seg til rette i deres nære områder.

– Denne skepsisen, frykten og mistenkeliggjøringen av utlendinger har tiltatt veldig de siste årene. Det var et marked for antivestlige holdninger før også, men fra Putin og ledelsens side har det vært særlig synlig de tre siste årene. Man kan kanskje si at det har vært et bevisst trekk for å konsolidere makt internt. Det ble gitt et signal fra Putin, og russerne tolker disse signalene, sier Moe.

Men samtidig som Putin blir populær med antivestlige holdninger, veves russisk økonomi sammen med verdensøkonomien. Det er vanskelig å se for seg en ny kald krig eller tredje verdenskrig for den saks skyld.

– I samme periode har vi fått Russlands tilknytning til WTO (Verdens handelsorganisasjon), som kan bety en viss oppmykning, sier Moe.

I sin tredje presidentperiode har Putin uansett gått til angrep på homofiles rettigheter, mistenkeliggjort frivillige organisasjoner gjennom den nye agentlovgivningen, strammet ytterligere inn på ytringsfriheten og havnet i en økonomisk sanksjonskrig med Norge, EU og USA. Samtidig flørter Russland åpenlyst med Kina.

I romjula pekte også Putin på utvidelsen av NATO som en av to store trusler mot Russland. Den andre store trusselen er destabilisering av nabolandene til Russland.

Og Ukraina-spørsmålet er fortsatt uavklart.

Men hvor mye av dette er Putins verk? Og hvor mye har andre forklaringer?

DÅRLIG KLIMA: Russlands president Vladimir Putin og USAs president Barack Obama har havnet i gjensidig sanksjonsstrid etter at Russland annekterte Krim. Foto: Jason Reed/REUTERS/NTB Scanpix

Det evige togsporet

Den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin mener altfor mange lettvint konkluderer med at Putin har skylda for det som går galt, i stedet for å lete etter feilen hos seg selv. Hos folket. Dette tok han blant annet opp da han besøkte Tromsø og litteraturfestivalen Ordkalotten i oktober 2010.
 

Sjisjkin sammenliknet da det russiske samfunnet med et tog som kjører mellom to stasjoner i undergrunnen: På den ene stasjonen er det demokrati og kaos. På den andre stasjonen diktatur og orden. Sjisjkin mener at så lenge befolkningen fortsetter å skylde på den som til enhver tid sitter med makta, men ikke gjør noe for å forandre samfunnet til det bedre, vil toget aldri komme seg vekk fra dette historiske sporet.

I Sjisjkins logikk er altså Vladimir Putin intet annet enn en lokfører som har fått ansvaret for turen fra en stasjon til den andre. Fra kaos til kontroll.

Det er dette som er Putins store prosjekt, sier også forskerne.

FORFATTER: Mikhail Sjisjkin. Foto: Wikipedia

– Hovedtendensene i hans første presidentperiode var opprydding og konsolidering. Dette er en fase man må gjennom for å kunne reformere, men den andre fasen kom aldri. Det var det som var programmet. Punktum. Programmet var å styrke statens makt, sier Arild Moe.

– Gjenvinne kontroll, sier Lars Rowe.

De mener man finner mye av forklaringen på det som skjer i dagens Russland i de dramatiske 90-årene. Sovjetunionen falt og det Russland som reiste seg fra asken, var en falmet stormakt.

– Man kan jo selvfølgelig avvise problemstillingen, men det er en følelse i Russland av at de har tapt innflytelse, og at områder som tidligere var i russisk innflytelsesområde, ikke lenger er det. NATO og EU ekspanderer. For dem som er opptatt av dette, er det en realitet, sier Arild Moe.

– Det har vært et prestisjetap, sier Rowe.

– Dette går langt tilbake. Vi må tilbake til dette med Putins overordnede visjon: Å styrke Russland, sier Moe.

– Restituere russisk stormakt, supplerer Rowe.

– Utenrikspolitisk rabiate

De mener Georgia-krigen i 2008 og andre hendelser i nær fortid føyer seg inn i en logisk forlengelseslinje av russisk maktpolitikk. Men annekteringen av Krim bryter med tradisjonen, mener de. De siste årene har Russland vært opptatt av å følge internasjonal lov og rett.

– Krim-historien er et brudd. Det er ingen som kunne ha forutsett noe sånt. Det er så drøyt, sier Moe.

– Det er så drøyt at man da selvfølgelig begynner å lure på hva som kan skje videre, sier Rowe.

– Det er det som er den uhyggelige konsekvensen av det spørsmålet.

– Men fram til det punktet, da var det ingen av dere som ville ha sagt at vi var på tur inn i en ny kald krig?

– Nei, ikke en kald krig, men en slags etablering av en ny polarisert utenrikspolitisk situasjon, det vil jeg absolutt si, sier Rowe.

Annekteringen av Krim og krigen i Øst-Ukraina har ført til munnhuggeri og sanksjoner mellom Russland og USA/EU.

– Jeg tror at Russland med den rette strategien over tid kunne ha kommet unna med Krim-spørsmålet og få en slags aksept, om ikke anerkjennelse. Men en slags aksept for at det var nødvendig, historisk riktig og så videre. Men de har blitt rabiate i utenrikspolitisk forstand. Rabiate, sier Rowe.

– Denne stemningen og retorikken binder opp, sier Arild Moe.

Han mener de nasjonalistiske strømningene Putin har spilt på også er et problem for ham.

– Hvis Putin skulle gå, kan man frykte at de som overtar kanskje vil være verre. Men det er den siden som har vind i seilene. Han har nok spilt på nasjonalismen, men han har nok også vært forsiktig med det, fordi det er farlig internt i Russland. Det er jo ikke bare russere i Russland. Putin har lekt litt med ilden, der, uten at han har framstått som noen ekstrem nasjonalist. Det er nærmest en slags sovjetisk nasjonalisme han spiller på, vurderer Moe.

Økonomisk krise

Oljeprisen stuper. Rubelen er i fritt fall. Den russiske nasjonalbanken sier russisk økonomi vil falle med over fire prosent neste år med dagens oljepriser. Hvordan skal dette ende?

– Nå peker alle piler bare én vei, nedover. Hva skjer nå? Må staten kanskje involvere seg enda sterkere i økonomien, som igjen kan bli en ond sirkel? Det økonomiske bakteppet var allerede i ferd med å bli annerledes (før annekteringen av Krim, journ. anm.). Man kan tolke Putins opptreden på bakgrunn av det. På grunn av interne problemer er det med ekstern retorikk viktig for å nedkjempe opposisjonen, men også for å få oppmerksomheten bort fra interne forhold. Og nå er selvfølgelig alle interne problemer utlandets skyld, sier Arild Moe.

– Det er neppe en veldig bærekraftig linje han har valgt der. Det vil ikke kunne holde lenge, sier Lars Rowe.

– Det er ikke noe liberalt opprør på gang i Russland, men det er utsikter til en nedgang som man ikke helt vet hvor kan føre hen, supplerer Moe.

Han sier det ikke er noen opplagte alternativer til Putin. Det er ingen organisert opposisjon.

– Og det har vært Putins strategi: Å sørge for at det ikke er noen akseptable, mulige alternativer. Men altså, Putin kan jo falle ned en trapp i morgen, så det vil jo alltid dukke opp en leder, sier Moe.

– Kan Putin bli sittende lenge?

– Han har jo to perioder nå, da, helt sikkert, sier Rowe.

– Det er det som ligger i kortene, istemmer Moe.

– Putin har jo skilt seg og fått en ny venninne. Det har vært vitset om dette i Russland, om Kabajeva, venninnen hans som er i Dumaen. Hun spurte etter «krem», men han ga henne «Krim». Nå har hun spurt om «koljasko» (barnevogn, journ. anm.), sier Moe og smiler.

Med andre ord er spørsmålet om Putin vil gi henne Alaska, som Russland solgte til USA for en slikk og ingenting i 1867.

Passiv befolkning?

Utenriksreporter Braterskij i Gazeta.ru tror ikke Putin har ambisjoner om et nytt Sovjetunionen. Russland er ikke på tur tilbake til fortida.

– PASSIVE: Folk er for passive, mener utenriksjournalist Aleksandr Braterskij i Gazeta.ru. Foto: Rune S. Alexandersen

– Nei, Russland er ikke på tur tilbake til Sovjetunionen. I Sovjetunionen hadde vi gode systemer for helse og velferd. Nå har vi en markedsstyrt økonomi. Alle må jobbe, til og med gamle bestemødre.

Braterskij støtter også forfatter Sjisjkins tese om det passive russiske folk som viktigste forklaring til mangel på reformer og endring i Russland.

– Folk er smarte nok til å skjønne hva som skjer, men de er for passive til å gjøre noe med det, sier han, og bruker seg selv som eksempel. Middelklassen har fått det bedre under Putin. Da er det behagelig å la ham fortsette.

– I 1993 slåss jeg med politiet. Nå har jeg to barn og tror på evolusjon, sier Braterskij.

Han tror det kan komme en endring ved valget i 2018. I hvert fall hvis økonomien feiler.

– Putin er nødt til å lytte til folket. Han fortjener to år i fengsel, og så bør han få fred.

Nord24 har bedt Den russiske ambassaden i Oslo om et intervju flere ganger i høst, uten at de har funnet tid til det. De har også fått en rekke spørsmål på e-post om hvordan Russland har forandret seg de siste 15 årene. De har foreløpig ikke svart på spørsmålene.

Etterord

Putins fremste kritiker Aleksej Navalnyj ble tirsdag dømt til tre og et halvt års fengsel for underslag. Navalnyj ble også arrestert etter å ha deltatt i en spontan demonstrasjon på Manezj-plassen rett utenfor Kreml-murene i Moskva sentrum. Han er Vladimir Putins største politiske utfordrer, fikk 27 prosent av stemmene i borgermestervalget i Moskva og er en kjent for sin kritikk av Putin og ikke minst korrupsjonen blant statlige toppledere.

Navalnyj er i tillegg jurist og blogger og har blant annet investert i droner for å avsløre luksuseiendommene til Putins krets, skriver Aftenposten.

DØMT OG ARRESTERT: Aleksej Navalnyj. Foto: Anton Belitskij, Reuters/NTB Scanpix

Tidligere i høst intervjuet de Navalnyj i hans leilighet. Han var da i husarrest og mente folket må endre seg hvis det skal bli en endring i Russland.

– Dette vil stoppe bare når vi klarer å utøve effektivt press på Putin, slik at han stopper. Putin vil bare reagere dersom presset er høyt nok. Presset må skapes innenlands gjennom at opposisjonen konsoliderer seg, gjennom at alle normale mennesker samler seg. Dette er en veldig vanskelig oppgave når det er undertrykkelse. Derfor vil dette opphøre først når Putin-regimet opphører. Nå er Putin dømt til å stramme inn alt som er i landet. Fordi det er den eneste måten han kan fortsette å kontrollere maktstrukturene, kontrollere landet, sa Navalnyj til Aftenposten.

I en følelsesladd appell til domstolen sa han blant annet dette, ifølge Aftenposten:

«Vår kamp er også for dere som ser ned i bordflaten: Vi kjemper for å fortelle dere nok en gang å slutte med det, og heller innrømme for dere selv at det dessverre er slik i vårt utmerkede land at all makt, alt som utspiller seg politisk, er basert på et endeløst bedrageri.»