Gå til sidens hovedinnhold

- Fiskeressursene tilhører folket, og ikke privatpersoner, enkeltfiskere eller enkeltrederier

Artikkelen er over 7 år gammel

Norge er en av verdens fremste sjømatnasjoner med mange tusen personer sysselsatt i fiskerinæringen. Vi eksporterer fisk for over 50 milliarder kroner årlig, og norsk fisk regnes som kvalitetsprodukter. De norske fiskebestandene god forfatning, og regnes som de best forvaltede i verden. Dette krever selvsagt god rettslig og politisk styring og kontroll. En rekke begivenheter i norsk fiskerinæring har den siste tiden fått medienes søkelys med et kritisk fortegn, og gjør at det kan være grunn til å diskutere om norsk fiskeripolitikk er innenfor de rettslige rammer som gjelder.

Det pågår nå en omfattende debatt om fiskekvoteinnehaveres leveringsforpliktelser. Kystopprøret i Finnmark raser mot Røkkes manglende oppfylling av leveringsplikten, med påfølgende konsekvenser for sysselsettingen på land. Fiskeriminister Elisabeth Aspaker avslørte for litt siden at hun ikke har peiling på hvor fisken som landes tar veien. Hun vet at leveringsplikten eksisterer, men hvor fisken blir av når den er registrert landet, vet hun ikke. Tveiterås-utvalget har varslet at de vil komme med revolusjonerende forslag (sannsynligvis fjerning?) av leveringsplikten, da denne ikke er kommersielt lønnsom.

Fellesskapets rett

En annen langvarig debatt gjelder strukturering. Regjeringen er struktureringsivrig, og har nå ute på høring et lovforslag om strukturering også av båter under 11 meter (i dag gjelder strukturkvoteordningen kun for båter over 11 meter). Spørsmålet om evigvarende eller tidsbegrensede strukturkvoters rettslige status gikk helt til Høyesterett i fjor høst (Volstad-saken). De som først har fått strukturkvoter, vil ha det til evig tid.

Men gjelder det ingen rettslige føringer i fiskeripolitikken? Hvordan kan det ha seg at det kommer så mange omfattende lovendringsforslag? Det gjelder selvsagt noen overordnede rettslige prinsipper som man kan manøvrere etter. Et av de viktigste prinsippene på dette området, at fisken er en nasjonal fellesressurs, er lovfestet i havressurslova § 2. Begrunnelsen for denne regelen er at fiskeressursene tilhører det norske folket, og ikke privatpersoner, enkeltfiskere eller enkeltrederier. Fellesskapets rett til fiskeressursene har alltid vært et grunnleggende premiss for norsk fiskeripolitikk. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av (og tjene på) disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.

Mest politikk

Andre viktige skranker for norsk fiskeripolitikk fremgår av formålsparagrafen i havressursloven § 1. Formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av fiskeressursene, og å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetning langs kysten.

Det er myndighetenes oppgave å vurdere hvordan ressursene skal fordeles og hvem som skal ha rett til å høste av disse. Fiskerilovgivningen er i utstrakt grad rammelovgivning, og Fiskeridepartementet har vide reguleringsfullmakter. Det nærmere innholdet i fiskerireguleringer er politikk, ikke juss. Det store innslaget av politikk i fiskeriforvaltningen medfører også stor grad av svingninger i rettstilstanden, ofte basert på strakstiltak.

Men både regelen om at fellesskapet eier fiskeressursene og formålet om samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning som sikrer sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, legger sterke juridiske føringer på utformingen av norsk fiskeripolitikk, og danner skranker på politikernes frie skjønnsutøvelse.

Stenger ute

Høyesteretts plenums-dom i Volstad-saken underbygger prinsippet om at fisken er fellesskapet ressurs, idet flertallet (om enn et marginalt flertall) kom til at de til enhver tid gjeldende strukturkvoteordninger kan endres av fiskerimyndighetene uten at det vil være i strid med Grunnloven. En slik evigvarende rett til en fast kvotefaktor som det Volstad hevdet å ha, ville begrenset myndighetenes handlingsrom og potensielt stenge andre ute fra det samme eksklusive fisket.

Leveringsplikt er med på å sikre sysselsetting, bosetting og «lys i husan». Leveringsplikt er også en erkjennelse av at fisken er fellesskapets ressurs, og at fellesskapet skal ha rett til andel i utbyttet av ressursen. Fjerning av leveringsplikten vil kreve endring av det rettslige grunnsynet i norsk fiskeripolitikk.

***

Susann Funderud Skogvang

Førsteamanuensis i rettsvitenskap

UiT

Kommentarer til denne saken